Dette huset skal egentlig ikke sees, men gåes. Det gir seg selv, egentlig, for huset er nesten usynlig, skåret inn i et hjørne ved enden av en blindgate. Når man kommer gående opp den lille gatestumpen, omgitt av helt alminnelige toetasjes byhus av ubestemmelig dato, er det lite som tyder på at det finnes en ny bygning her. Men så, rett før man tror man må snu og gå tilbake med uforrettet sak, åpner det seg et lite portrom i venstre hjørne. Det er på ingen måte påfallende, det tar faktisk en stund før man ser at det er nytt. Det er ikke engang sikkert man ville lagt merke til overgangen hadde det ikke vært for at den sprø lyden av skritt på gammel oljegrus plutselig slår over i en hulere, dypere lyd, som om gulvet ikke lenger er gate, men et dekke.

Og slik er det. Huset befinner seg delvis under bakken, felt inn i skråningen som løper langs baksiden av gatebebyggelsen og ned til jernbanesporet mot nordvest. Jernbanen ble anlagt i 1872 og ble på mange måter denne gatens endelikt, eller i hvert fall slutten på dens gode tider, for borgerskapet som fikk sine hager amputert av jernbanelinjen flyttet til andre steder med større hager og overlot gaten til langsomt forfall. Gjennom årene har det kommet nye bygninger til, men uten større arkitektoniske ambisjoner. I dette litt rufsete området er altså huset bygget, en kombinert familiebolig og drivhus for hydroponisk portulakkproduksjon.

Huset bryter ved første øyekast slett ikke med gatens søvnige alminnelighet. Snarere tvert imot kunne man si, for det har knapt noen fasade mot gaten, og det knappe utstikket i hjørnet tiltrekker seg ikke særlig oppmerksomhet. Bare de som frekventerer gaten ofte, og som derfor vil kunne komme til å se hvordan solen, på kveldstid i sommerhalvåret, trenger tvers gjennom bygningen fra nordvest og får hjørnevinduet til å lyse opp, vil legge merke til at det her står et splitter nytt og temmelig ualminnelig hus. Fra det lille portrommet går man under en mesanin på slanke stålsøyler og inn i stuen; et lyst rom i dobbel høyde med store vinduer mot nord. Mesaninen traverserer stuerommet og gir adgang til soverommene mot sørvest. Den smekre stålkonstruksjonen gir det enkle rommet en slags livlig travelhet, som et luftig stykke infrastruktur der oppe i lyset. Trinnlyden er annerledes der oppe, og en liten vibrasjon under foten vitner om at man går på metall. På visse steder tjener mesaninen som en slags balkong mot gårdsrommet og gir et glimt tilbake mot gaten, men for øvrig er blikket rettet mot nordvest, nedover den ugresskledte bakken mot jernbanesporet.

Portulakkproduksjonen foregår i de nedre etasjene som befinner seg delvis under bakken. Skjønt etasjer; egentlig er det flere nivåer som trapper seg gradvis nedover det bratte terrenget; dyrkningsområdene på de øvre nivåene, pakkefasiliteter på de nedre, og en garasje i bunn. Det nederste nivået kan nemlig nåes via en stikkvei fra nordøst, slik at portulakktrafikken ikke forstyrrer den trange adkomstgaten. Det dype snittet gir huset et hemmelighetsfullt og innfløkt liv, nesten som Loos’ Müller Haus i Praha der man stadig overraskes over måten de ulike nivåene er forbundet på. Men der Loos’ plan er strengt rettlinjet, er denne halvt nedgravde bygningskroppen full av buktninger og krumninger. En bedre assosiasjon er kanskje Caruso St Johns’ Brick House i London, et hus arkitektene beskrev som “incomprehensible from within. … Like a baroque chapel in Rome buried deep within the city’s close pattern of narrow streets”. ¹

Selv om portulakkavdelingen teknisk sett befinner seg i kjellerrom er den ikke mørk, for det bratte terrenget tillater generøse lysåpninger mot nord og vest. Materialene i denne delen av huset er upusset betong, gulvene for det meste i tegl. Plantehyllene i lakkert metall, plassert i rader bortover avsatsene, har noe av overetasjens smekkerhet, og portulakken – en lav, sukkulent-aktig plante med en lett syrlig duft og smak – står som lubne tepper bortover hyllene, opplyst av hengende lysrør. Det er en interessant opplevelse å stå her nede når toget en gang imellom kommer forbi, særlig om vinteren, når snøføyk reflekterer det svakt rødlige skinnet fra lysrørene. Det minner om de rommene man noen ganger finner bak fossefall; en hemmelig hule med en lysende, skimrende vegg – ikke av vann, i dette tilfelle, men av urban bevegelse.

Goethe skrev en gang at han drømte om å bli ført gjennom et velbygd hus med bind for øynene. Portulakkhuset ville kanskje ikke ha oppfylt den gamle nyklassisistens idé om et velbygd hus, men det lar seg allikevel godt – ja, kanskje aller best – oppleves gående og med øynene lukket. Bygningen er vanskelig å fotografere (igjen en parallell til Loos, forresten, som skrøt av sine bygningers manglende fotogenitet) og vil neppe gjøre det skarpt på Instagram. Men den som vandrer nedover teglrampen med duften av portulakk i nesen oppdager en arkitektur som både har lukt og smak, og dessuten en viss vibrasjon under føttene.