Lydarbeidet «Ubehandlet» (2021, 20:30) er laget av Anne Silje Bø og Anna Ulrikke Andersen. Lyddesign av Therese Næss Diesen. Prosjektet er støttet av Kulturrådet, og kan høres her

Hvordan kan den kronisk syke kroppen være et utgangspunkt for å forstå rom og arkitektur på en ny måte? Kan samtaler rundt arkitektur gjøre at vi forstår kroppen på en ny måte?

I dag lever over 300 000 mennesker i Norge med revmatisk sykdom, og i Norge har én av fem muskel og skjelett-plager. Medisiner er en sentral del av deres behandling, men forskning viser at trening er helt sentralt for å holde sykdom og symptomer i sjakk. Siden 1976 har den norske staten sendt pasienter med visse diagnoser innenfor revmatisk sykdom til behandling i Igalo, Montenegro. Her bor pasientgruppen på Institute Dr Simo Milosevic JSC Igalo, et stort hvitmalt hotell ved Adriaterhavet. I løpet av fire uker tar pasientene del i en rekke passive og aktive behandlinger, hvor de styrker, hviler og tøyer kroppen. Det varme klimaet bidrar til at behandlingen her gir spesielt god effekt, noe doktorgradsavhandlingen til Yndis Staalesen Strumse konkluderte med i 2011. I løpet av et opphold forandres kroppen og pasientene returnerer til Norge med nyvunnet styrke og smidighet.

I løpet av 2020 intervjuet jeg og min kollega Anne Silje Bø 15 revmatikere i Norge om hvordan de opplevde å stå uten behandlingsreiser til utlandet da COVID-19 pandemien førte til strenge reiserestriksjoner. Intervjuene ble publisert på Norsk Folkemuseums nettside minner.no som et bidrag til en kulturhistorisk innsamling av norske opplevelser og erfaringer gjennom koronakrisen. Utfra dette rike materialet klippet vi et lydverk som utforsker hvilken betydning Institute Dr Simo Milosevic JSC Igalo i Montenegro har hatt for enkeltpersoner. Vi føler Jon og Helga som har levd med kroniske plager i mange år. De forteller om bygningen i Igalo og området rundt, reflekterer rundt egen opplevelse av smerte, velbehag, immobilitet og økt bevegelse, knyttet til arkitektur og sted.

I boken Doing Disability Differently: An Alternative Handbook to Architecture fra 2014 skriver arkitekt og teoretiker Jos Boys at den funksjonshemmede kroppen bør få en større plass i arkitekturdebatt, utdannelse og profesjon. Hun er kritisk til begrepet og ideen universell utforming som kan beskrives som en standard for hvordan arkitekter bør gjøre bygningene tilgjengelige for mennesker som lever med funksjonshemninger. Universell utforming bygger på en grunntanke om at det finnes universelle løsninger som passer «alle», men realiteten er en annen: De aller fleste kropper passer ikke inn i en mal. Den funksjonshemmede kroppen navigerer ofte i en verden full av utfordringer, noe Boys mener gir disse kroppene kritisk potensiale. Om fokuset i stedet rettes mot den funksjonshemmede kroppens opplevelse av sted og arkitektur, oppdages kritiske forhold i samfunn og bygg. Om arkitekturen ses fra den funksjonshemmede kroppens ståsted og arkitektur tenkes fra—i stedet for til—dette ståstedet, kan vi nærme oss en rikere og mer fleksibel arkitektonisk kultur.

Under oppholdet i Igalo er Helga opptatt av å gjøre rommet sitt på instituttet så hyggelig som mulig, og setter opp et bilde av sin avdøde hund på den mørkebrune skjenken. Hun henger et sjal over TVen og har gjerne med seg en duk til bordet. Selv om det er mange år siden hun sist var i Igalo husker hun både møbler, materialer og farger i detalj. Det er her hun hviler mellom behandlingene, ligger på senga og slapper av. Arkitekturen sitter i kroppen og kroppen inntar arkitekturen.

Jon snakker om trappa utenfor instituttet i Igalo, og hvordan denne trappa kan gi en indikasjon på hvor stiv kroppen er i starten og i slutten av et opphold. Den første uka får han beinet opp ett trappetrinn mens han tøyer, mens han avanserer til flere trinn i løpet av oppholdet. På morgentur går Jon alltid til høyre: over fotgjengerfeltet og på gressplenen langs strandpromenaden. Underlaget er ikke like hardt her som det er til venstre—hvor det er asfaltert. Mykt underlag er bedre for rygg og hofter, og selv om en rullestolbruker ikke ville kunne komme seg frem langs denne ruten, ruta med gressplenen best for ham.

«Ubehandlet» gir et innblikk inn i rommene som er tilgjengelig for pasientene. Historiene til Jon og Helga viser nye sider av hvordan kroppen responderer til og husker bygningene vi bor i. Pasientens arkitekturhistorie og perspektiv bidrar til et større mangfold innenfor arkitekturdebatten, hvor løsningen ikke nødvendigvis er universell, men heller kompleks, fult av nyanser og alternative strategier. Kroppen til Jon navigerer hardt og mykt underlag, mens trappen fungerer som en fast struktur og måleenhet under oppholdet. Helga synker ned i den myke sengen, omgitt av gjenstander hun har tatt med seg hjemmefra. Dette er hennes rom, et temporært hjem hvor bedring og velvære er i fokus. Her tilbringer hun mye tid, så mye tid at når hun returnerer til Norge husker hun detaljert hva hun har hørt, luktet og hvilken farge flisene på badet har.

I møtet med arkitekturen og behandlingsprogrammet den huser, er kroppen i konstant flyt og forandring. Den kronisk syke kroppen kan ikke fikses, og revmatisk sykdom er uforutsigbar. Disse kroppene er kritisk til—og resistent mot—en arkitektur som lover mer enn den kan holde. Arkitekturhistorie, debatt, utdannelse og profesjon bør se til det flyktige og uventede for å nyansere hvordan rom, sted og arkitektur kan forståes. Den kronisk syke kroppen kan åpne opp for et bredere mangfold.

Referanser:

Boys, Jos. Doing Disability Differently: An Alternative Handbook to Architecture (London: Routledge, 2014)

Staalesen Strumse, Yndis. “The Efficiency of Rehabilitation in Warm and Cold Climates for Patients with Rheumatic and Neurological Disease: Three Randomised Controlled Studies”, Phd avhandling, Universitetet i Oslo, 2011.

Takk til: Hans, Åshild, Elling, Ann-Lise, Helga og Jon. Vi har samarbeidet med Norsk Folkemuseum, Minner.no, Norsk Revmatikerforbund Østfold og Spondylitten/SPAFO Norge, samt fått gode råd på veien fra Bekhterev Norge.