I et fagfelt som planlegger og bygger for alle, er det helt naturlig å stille spørsmål rundt hvem som sitter med definisjonsmakt og hvilke stemmer som blir inkludert og utelatt, og i det hele tatt hvordan inkludering og mangfold spiller inn.

Arkitekter er en homogen gruppe. Jeg kunne ha vært enda mer eksplisitt ved å bare si rett ut at arkitektur-Norge er ganske hvitt, og da snakker jeg ikke om våre hvit-malte stuer. Vi må snakke om mangfoldighet og representasjon i det norske arkitekturfeltet. Vi må snakke om utelatelsen av en rekke mennesker som også er nordmenn som man aldri ser eller hører i arkitekturdiskursen, om det skulle være snakk om skribenter og saker fra Aftenposten eller Arkitektur N eller på faglige arrangementer. Det har sittet langt inne å skrive denne teksten. Denne tematikken har kun få av oss hvisket om i tomme lokaler og i små rom med kjentfolk. Temaet er upopulært og ubehagelig å ta opp, men nødvendig og på overtid.

Jeg har ofte tenkt at det ville ha vært enklere å bare droppe tematikken. Fra tidligere erfaring har jeg hørt «ikke lag dårlig stemning» eller kanskje verst: du blir ikke ansatt om du er en «trouble-maker» og en hysterisk minoritetskvinne. Etter å ha lest Reni Eddo-Lodges bok om rasisme, la jeg alle prosjekter om tematikken på hylla. I denne boka skriver forfatteren om hvordan rasisme oppleves både på den fysiske kroppen, men også mentalt. Jeg har aldri klart å formulere hvorfor det er så utmattende å snakke om rasisme, inntil Reni Eddo-Lodge beskrev det som emosjonell akrobatikk. Reaksjonene fra de som ”måtte” høre på kunne være alt fra å kjede seg, til å innta en forsvarsposisjon. Og noen blir så opprørte av tematikken at man ender opp med å måtte trøste dem. Selvsensuren og reaksjonene er mentalt utmattende. En pause var nødvendig, arbeidet ble for emosjonelt tyngende og lite konstruktivt. For hva var poenget om ingen lærte noe? Men så ble nok en svart kropp drept av en politimann: trettheten, sorgen og ikke minst sinnet strømmet over Atlanteren til oss.

Som en liten uformell øvelse i diskursanalyse gikk jeg gjennom artikler om arkitektur og offentlige rom (fra henholdsvis Aftenposten, Arkitektnytt og Arkitektur N fra 24 mai 2020) for å undersøke representasjon og mangfoldighet i det norske arkitekturfeltet. Artiklene eller sakene ble kategorisert etter følgende kategorier: forfattet av hvite menn, hvite kvinner, menn med ikke-etnisk norsk bakgrunn og samme med kvinner. Det positive er at det er tilsynelatende ganske lik representasjon mellom kjønnene i arkitekturtidsskriftene. Som kvinne er dette oppløftende funn. Men bare to artikler er skrevet av minoritetskvinner, hvorav en var skrevet sammen med en hvit mann. Denne uformelle, men allikevel nyttige øvelsen viser at man trenger å snakke om mangfoldighet innad i bransjen.

I tillegg til å kritisere maktfigurene i bransjen, må jeg også rette en finger mot mine egne. Vi snakker ikke høyt om dette, vi skriver ikke kronikker eller debatter om dette, istedenfor snakker vi om dette med hviskestemme. Når Joakim Skajaa (og kudos til ham) er den som kommer oftest opp når man googler ”mangfold i arkitektur”, er det noe som skurrer i mine ører. Veldig sjeldent har jeg opplevd at mennesker med minoritetsbakgrunn har ønsket å snakke om tematikken. Til dels har jeg forståelse for dette. For oss er det mye som står på spill: redde for å ikke bli ansatt, redd for å bli utstøtt eller miste muligheter. Alt av den sosiale og kulturelle kapitalen vi har akkumulert, har vi ikke arvet. For de aller fleste av oss er dette noe vi har måttet jobbet hardt og lenge for. Frykten for å ikke si noe er legitim, men vi gjør oss selv en bjørnetjeneste ved å tie.

Dette problemet har to sider ved seg: For det første har bransjen selv gjort lite for å tilrettelegge for representasjon og mangfoldighet. For det andre har det vært lite alliering mellom minoritetspersonene selv. Dette er noe vår egen gruppe må ta tak i, men på det mest grunnleggende kreves det tiltak som gjør at enkelte føler seg trygge nok til å gjøre det. For per dags dato finnes ikke dette.

I tillegg til å finne en passende metodikk og språk, er representasjon et annet tiltak som trengs. Representasjon som verktøy kan bidra med å gjøre det lettere å ytre seg, rekruttering av framtidige talenter og slik berike bransjen. Det er viktig å kunne se seg selv der ute, enten det gjelder nyhetsankere, modeller på magasineforsider, politikere eller de som bygger og planlegger for oss. Kan en av forklaringene til at arkitekturutdannelsen er så etnisk homogen være at unge av minoriteter ikke har sett seg selv i rollen som arkitekter og planlegger?

Ta boligartikler for eksempel, det hadde vært forfriskende å se andre typer fremstillinger av hjem enn det typiske hvite heteroparet i middelklassen med Eames-stoler og Konglelampa sentralt plassert i den arkitekttegnede leilighet med tydelige nikk til funksjonalismen. Ikke misforstå, jeg elsker disse «hjemme hos»-reportasjene og jeg er og forblir en trofast leser. Jeg vil bare ha flere varierte fremstillinger.

Som barn kunne jeg erindre følgende observasjon: mine venners hjem lignet ikke på mitt eget og andre med lignende bakgrunn. Det lignet heller ikke på det man så på TV. Design- og kunstreferansene var annerledes, vi hadde for eksempel ikke furu-møbler, nevnte lampe eller rosemalte boller og fat. Kunsten vi hadde på veggene var ikke av norske landskap, men heller vietnamesisk landskap med innslag av Van Gogh. Og enda mer fascinerende var det hjemme hos vennene med foreldre fra Midtøsten, de hadde møbler man aldri så i IKEA-katalogene. Det var gull, ornamenter og massive skinnsofaer med god sitteplass.

Også bruken av rommene i barndomshjemmet mitt var annerledes enn det hvite boligene med Konglelampa. Vi hadde for eksempel en egen plass for religiøs aktivitet og i senere tid har dette blitt et eget rom ettersom boligkarrieren førte til enebolig. Rommet bestod av et alter med diverse bilder av døde familiemedlemmer og buddhaskikkelser. Kanskje en statue eller to og selvfølgelig fatet som alltid hadde frukt i seg. Ris hadde også sin egen plass. Den var ofte i store tønner som var gjemt i skap, bod eller under bordbenken, og de som var virkelig ekstravagante hadde også egne dispensere for ris.

Jeg savner også beretninger om hvordan minoritetskvinner bruker offentlige rom. Disse blir sjeldent skrevet om eller snakket om. Vi vet mye om hvordan hvite middelklassekvinner bruker offentlige rom. De liker å bruke fjellet til ski og gåturer og gjøre ting i marka – som instagramvennlige teltturer. Men mamma bruker ikke offentlig rom på denne måten og jeg kan tenke meg at det er tilfellet med mange andre lignende mammaer. Mammaen min oppsøker ikke parker eller marka på egen hånd. Når hun først er i offentlig rom, så beveger hun seg i et A til B-mønster, altså det er bevegelser med tydelige mål.

Det er flere slike lignende historier og stemmer jeg etterlyser innen arkitekturfeltet. Det er ikke fordi jeg vil se flere som ligner på meg i disse boligartiklene eller fordi det er politisk korrekt med mangfoldig representasjon, men fordi det er et samfunnsperspektiv som mangler i vårt fagfelt. Fremstillelsen av arkitektur, by og offentlige rom er nesten eksklusivt strippet for stemmer fra en rekke kulturelle og sosiale grupper som også er nordmenn.

Jeg startet på denne teksten lenge før Black Lives Matters-bevegelsen kom til Norge; før de svarte rutene på Instagram og før demonstrasjonene. At en amerikansk bevegelse måtte til for at man her til lands endelig drøfter temaet er avslørende, men ikke overraskende for de av oss som har prøvd å si ifra i flere år. Her er det mye som kan sies, som det at mange av oss følte at våre beretninger ikke var verdt å ta på alvor; at det ikke var viktig nok, at det var ikke dramatisk nok. Men for noen har det vært dramatisk. Noen har opplevd at hijaben blir revet av, andre har fått etnisk-rettede skjellsord kastet etter seg. Noen har blitt trua til stillhet mens andre har måtte bøte med livet. Ingen av disse hendelsene satte i gang det vi nå har sett i de første ukene i juni, selv om slike hendelser har skjedd her i Norge.

Tiden er moden for å diskutere mangfold og arkitektur. Men heldigvis med en annen en innfallsvinkel som er mer fordøyelig og konstruktiv. Denne gangen skal ingen bli anklagd for å være rasistisk eller ha privilegier som de må være klar over. Istedenfor å fokusere på ubevisste bias og fortidens ubehagelige opplevelser, er målet her å invitere til refleksjoner om temaet mangfoldighet og representasjon. Formålet med denne teksten er først og fremst å framheve temaet på en betydningsfull måte som forhåpentligvis kan resultere i faktiske endringer. Men kanskje viktigst: å finne en metode og et språk for å snakke om det. Dette har manglet i det norske arkitekturfeltet.

Vi som skal bygge og planlegge for alle må kunne vise til at vi har den sosiokulturelle kompetansen det trengs for å lage ting for alle grupper, dette kan kun styrkes av å være mer inkluderende.